Frustrasjon er normalt - her er hvorfor

Forskning publisert i NCBI dokumenterer at den prefrontale cortex - hjerneområdet som håndterer planlegging, impulskontroll og følelsesregulering - fortsetter å modnes helt frem til midten av 20-årene. Hos et 3 år gammelt barn er dette området i den tidligste utviklingsfasen. Det betyr at barnets manglende evne til å «bare roe seg ned» ikke skyldes motvilje eller manipulasjon. Det er biologi.

Eksekutiv funksjon - samlebetegnelsen for de kognitive prosessene som styrer atferd og impulser - er den mentale kapasiteten som utvikler seg langsomst hos mennesker. Forstå dette, så ser plutselig frustrasjonsutbruddene hos barnet ditt annerledes ut: som et system som arbeider med full kapasitet ut fra ressursene det har.

Hva skjer i hjernen under frustrasjon?

Når et barn møter en frustrerende situasjon, registrerer amygdala en potensiell trussel og setter i gang stressresponsen: adrenalin og kortisol frigjøres, kroppen settes i beredskap, og den prefrontale cortex - stedet for rasjonell tenkning og impulskontroll - kobles delvis ut. Dette er den nevrale mekanismen bak «raser ut av kontroll».

Det er avgjørende å forstå dette, fordi det forklarer hvorfor det er så ineffektivt å forsøke å argumentere, forklare eller straffe et barn midt i et frustrasjonsutbrudd. Barnet er bokstavelig talt ikke i stand til å bearbeide kompleks informasjon i denne tilstanden. Hjernen er i overlevelsestilstand, ikke læringstilstand.

Det første steget er alltid å hjelpe barnets nervesystem ned fra aktiveringen — og det skjer ikke med ord, men med ro og nærhet.

Alderstypiske frustrasjonsreaksjoner

• 1-2 år: Raserianfall med å kaste seg på gulvet, skrike, slå eller bite. Helt normalt. Barnet har ikke språk for følelsene og ingen impulskontroll.
• 3-4 år: Fortsatt raserianfall, men begynnende forsøk på å forhandle eller argumentere. Barnet kan nå sette ord på noe av det som er vanskelig.
• 5-6 år: Mer verbal frustrasjon, gråt og protest. Begynnende evne til å trekke seg tilbake og roe seg ned med støtte.
• 7-9 år: Hovedsakelig verbal frustrasjon. Barnet kan med støtte begynne å identifisere og sette ord på hva som utløste følelsen.
• 10-12 år: Evnen til å regulere seg selv vokser, men sosiale frustrasjoner (vennskap, rettferdighet) kan føre til intense reaksjoner.

Hva utløser frustrasjon hos barn?

Utløsende faktorer for frustrasjon hos barn faller vanligvis inn i noen kjente kategorier:

• Sult og tretthet — de to mest oversette årsakene. Et trøtt, sultent barn har en betydelig lavere terskel for frustrasjon.
• Overganger — å gå fra én aktivitet til en annen (slutte å spille, forlate lekeplassen) er notorisk vanskelig.
• Skuffelse — når noe ikke går som forventet, og barnet ennå ikke har verktøyene til å akseptere det.
• Manglende kontroll — barn har liten kontroll over livene sine. Situasjoner som begrenser dem ytterligere, kan utløse sterke reaksjoner.
• Sensorisk overbelastning — for mye støy, lys eller stimulering kan tømme barnets kapasitet til regulering.

Å kjenne mønstrene i det som utløser frustrasjon hos barnet ditt, gir deg mulighet til å forebygge fremfor å reagere. Sørg for at barnet spiser regelmessig, er uthvilt før krevende situasjoner og er forberedt på vanskelige overganger.

Konkrete teknikker som virker i situasjonen

Samregulering er den viktigste teknikken for mindre barn. Det betyr at du som den rolige voksne regulerer barnets nervesystem gjennom din tilstedeværelse og ro. Sett deg ned på barnets nivå, snakk lavt og rolig, og vær fysisk nær. Den rolige fysiologien din smitter — dette er ikke en metafor, men nevrobiologi.

«Name it to tame it» er en teknikk utviklet av nevroviteren Dan Siegel: sett ord på barnets følelse. «Jeg kan se at du er virkelig sint nå. Det er greit.» Å sette ord på følelsen aktiverer den prefrontale cortex og demper amygdalaresponsen. Forskning viser at det å navngi en følelse alene reduserer intensiteten.

Pause og bevegelse kan hjelpe eldre barn: en kort pause fra situasjonen kombinert med fysisk bevegelse (gå en tur, hoppe, klemme på en pute) hjelper kroppen med å forbrenne stresshormoner.

Husk: timing er alt. Snakk om hva som skjedde og lær av det — men gjør det etterpå, ikke midt i stormen.

Hva man ikke bør gjøre

• Ignorere — å la barnet «rope det ut» alene uten støtte etterlater barnet med et aktivert nervesystem og ingen hjelp til å roe seg ned.
• True — «Hvis du ikke stopper nå, så …» aktiverer ytterligere stressrespons og eskalerer typisk situasjonen.
• Skamme — «Store barn gråter ikke» eller «Se på deg selv» knytter skam til naturlige følelser og lærer barnet å undertrykke dem i stedet for å regulere dem.
• Diskutere og forklare midt i anfallet — barnet er ikke i stand til å bearbeide det. Vent med samtalen til etterpå.
• Miste roen — vanskelig, men avgjørende. Nervesystemet ditt setter tonen. Pust. Dype, langsomme utpust aktiverer det parasympatiske nervesystemet ditt og hjelper deg med å holde deg rolig.

Når er det mer enn normal frustrasjon?

De fleste barn med hyppige frustrasjonsanfall er helt normale barn med normale nevrologiske årsaker til atferden. Men i noen tilfeller kan vedvarende, ekstrem frustrasjon være tegn på noe som krever profesjonell oppmerksomhet.

Tegn som kan indikere behov for profesjonell vurdering, inkluderer: vedvarende, daglige raserianfall hos et barn over 7 år; selvskadende atferd; ekstrem reaksjon på minimale frustrasjoner som ikke avtar over tid; samt betydelig påvirkning på barnets vennskap, trivsel i barnehage/skole eller familieliv.

Tilstander som ODD (opposisjonell atferdsforstyrrelse), angst og ADHD kan alle komme til uttrykk som intense frustrasjonsreaksjoner. Sundhedsstyrelsen anbefaler å søke hjelp hos fastlegen eller kommunens PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) hvis man er bekymret for barnets utvikling og trivsel.

Les mer om barns trivsel og hverdag på inspirasjonsbloggen vår.